Klokka er for tidlig

Hvor ofte sitter du våken til langt utpå natta ? Eller i det hele tatt langt ut på morgenen ? Det gjør jeg ofte. Hele natten kan jeg sitte våken alene og tenke, lure på hvorfor ting er som de er, ikke forstå ting som skjer meg. Tenker du sånn ofte ? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg trenger bekreftelse på at ting ikke bare skjer meg. 

Har du noen gang ligget våken ved siden av en person du elsker og tenkt på hvor mye du setter pris på den personen ? Bare det at han eller hun ligger der ved deg er noe som får deg til å føle deg trygg og behagelig. 

Du hopper over frokosten, lunsjen, middagen og kveldsmat, før du plutselig sitter der midt på natta og kommer på at du ikke har spist på en hel dag. Sånn kan det fortsette over tid uten at du en gang tenker over at  du ikke får i deg mer enn en halv brødskive om dagen. En dag står du i speilet og ser at du har gått ned i vekt. "Oj, så enkelt dette var. Da dropper vi maten idag også" Eller hva? 

Har du noen gang begynt å gråte fordi noen du er glad i er såret ? Du kjenner alle gode følelser blir brutt ned samtidig som en du er glad i også brytes ned. Du gråter fordi en du er glad i ikke har det bra. 

Jeg lurer på om du har sett en katt gående langs veien på kvelden mens du er på vei hjem, og noe får deg til å sette deg ned på huk for å kose på katten før du reiser deg opp og tusler videre. Etter å ha gått litt snur du deg kjapt bare for å se om katten fortsatt er der. 

Jeg kan bli så sint og slå i vegger, knuse ting og skade meg selv. Gjør du sånt ? Jeg blir varm innvendig, som om jeg er på vei til å eksplodere. Den minste lille ting trigger, jeg har så kort lunte og det er ingen som skjønner hvorfor jeg alltid går i forsvar. 

Har du noen gang våknet etter å ha sovet lenge, deretter lagt deg for å sove igjen.. Og når du våkner så kjenner du bare på hele deg at du er lei av og sove ?

Jeg har opplevd at mennesker jeg er glad i har dødd, i en lang periode sørget jeg og var veldig lei meg. En dag så følte jeg det ikke sånn lenger, sorgen forsvant trodde jeg. Har du noen gang følt det samme ? Har du følt at du ikke lenger sørger, men bare har vendt deg til det faktum at personen aldri kommer tilbake ? Den tomheten

Har du noen gang følt at familien din er i mot deg ? At de ikke vil ha deg hjemme lenger, du er ikke velkommen. Du føler at så fort du sier noe så er alle klare til å angripe. Du er redd for å gjøre feil, for hva skjer da ? Kommer de til å bli verre ? Du har så mange spørsmål, for du forstår ikke hva du egentlig har gjort galt. Er det du som ikke innser hva slags problemer du skaper og hvor dårlig du oppfører deg ?

Det beste jeg vet er når jeg kommer hjem i perfekt timing til å sette meg ned ved middagsbordet og spise med familien min. De teite meningsløse samtalene rundt bordet som enda betyr så mye. De få minuttene alle er samlet og prater sammen, de få minuttene som holder oss sammen. For det er sånn jeg føler det, det er alle de små øyeblikkene innimellom som knytter meg med familien min.

Har du følt at du lever i en tåkete boble noen gang ? En tåkete boble full av respektløshet, null anger, ikke en gang et snev av samvittighet, ikke kjærlighet for noen. Hjertet ditt er fylt med hat som pumpes rundt i årene dine.. Har du følt det sånn ?

Er det bare jeg som har problemer med å forstå hvem jeg er ? En frustrert hormonell tenåring som ikke helt har plassert seg ennå vil de fleste si. Det er ikke meningen heller å ha plassert seg som 16 åring. Jeg synes bare det er rart at det skal bli et så stort problem at det går ut over skolen, familien min, vennene mine. Jeg synes det er ekkelt å føle at jeg er en jente fanget i en 16 åring sin kropp. 

Jeg synes det er kjipt at vi er for unge til nesten alt bortsett fra å kjøpe vår egen burn på kiwi, men så fort vi trer inn på en buss må vi betale voksenbillett. Hvorfor er det sånn ? Det er jo noe av det mest idiotiske som har blitt bestemt.

Og hva med konfirmasjon ? Ja, yes endelig 14/15 nå skal vi tre inn i de voksnes rekker... Hvor hen i rekka sto jeg igjen sa du ? 




AHHHHHHHHHHH så mange spørsmål, så mye tanker om alt, så mye jeg vil ha hjelp med, but who the fuck cares WE'RE JUST SIXTEEN YEARS OLD KIDS WITH HORMONES 

5 kommentarer

Hanne Myhre

02.12.2013 kl.08:53

For det første: Du er ennå mer fantastisk god på å skrive Kristine, fordi du er 16 :) For det andre: Det skal ikke være lett og bli STOR!!! ;) For det tredje: Noen elsker deg fordi DU er DU, fordi DU er enestående, fordi DU prøver så hardt <3 Denne tiden i livet er forvirrende og slitsom, du er ikke alene om å ha det sånn. Før du aner ord av det er du i balanse...og du er voksen...og syns livet er ennå mer utfordrende. Og plutselig er du glad i livet,og glad i deg selv, og glad i mange rundt deg...trekker pusten og tenker at : SÅNN GÅR NO DAGAN!!! Elsk deg selv Kristine...hver eneste dag...gårdsdagen får du aldri igjen..og morgendagen er bare DIN <3

aleneforalltid

02.12.2013 kl.10:06

du skriver tankene til en hver person med problemer i hverdagen, du sa aldri til mag at du var så flink til å skrive. savner deg myhre, du var engelen som dro meg opp av mørket. du reddet meg, men jeg mistet deg, en god venn med for mange tanker på en gang :)

Kristine Myhre

02.12.2013 kl.10:09

aleneforalltid: du har ikke mistet meg gode venninna mi :) du har vært der for meg du også, det skal du vite. aldri hadde jeg trodd at du og jeg skulle huske hverandre i lang tid <3

Kristine Myhre

02.12.2013 kl.10:10

Hanne Myhre: tusentusen takk mamma <3 det er den fineste kommentaren jeg har fått på lenge!!

Rita

06.12.2013 kl.06:39

Kjære gode,vakre og oppegående "lille/store" menneske <3

Vettu hva Kristine ? så flott og reflekterende skrevet kan kun et menneske med hjertet på rett plass skrive.. Det har du . Du har hele livet foran deg og du vil møte masse motstand,men også en haug med store og gode opplevelser.. Kanskje blir katten på veien redningen på en dårlig dag ...Hvorfor ? fordi den ga deg mulighet til og kose den og vise den og ikke minst for deg selv at du er ei flott jente med ærlige meninger og godt hjerte <3 Ble rørt av blogggen din jeg Kristine.. Det er ikke lett og være liten på vei til og bli stor og det har du 100% klart og sette fingeren på :) Stoooor klemmepå fra Rita :)

BR

10.12.2013 kl.18:42

Jeg føler meg sykt igjen i det du har skrevet her. Wow..

Btw, liker måten du skriver på! Er ikke mange blogger jeg liker å lese..

Skriv en ny kommentar

hits